hits






Crawl Outta Love

  • INNLEGG POSTET : 14.08.2017, 19:38

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal starte med dette innlegget engang. Men jeg skal i alle fall være brutalt åpen og ærlig, for det trenger jeg nå. 

Jeg og Torstein kom til ett punkt i livet hvor vi ville gå fremover, vi forlovet oss og prøvde på baby. i 4-5mnd hvis ikke jeg tar helt feil, så innså jeg noe. Jeg hadde ikke opplevd en dritt. Jeg hadde ikke fått gått ut på byn med venner, drukket meg fra sans og samling, gjort noe sprøtt, hatt sex med en jente. Jeg ville oppleve det før jeg slo meg til ro. Så jeg slo opp med Torstein, flyttet hjem igjen til mine foreldre for noen uker. Jeg elsker fortsatt Torstein, han er den eneste jeg kunne slått meg til ro med sånn som jeg holdt på å gjøre, men det var feil, spesielt når jeg ikke hadde fått opplevd hva jeg ville oppleve. Men så ble jeg omtrent med en gang dratt inn i ett nytt forhold, ett forhold jeg trodde jeg hadde lengtet etter i flere år. Faktisk 15år. Jeg ble sammen med min barndomsvenn/kjæreste. Vi elsket hverandre, jeg elsker han fortsatt. Men lite visste jeg at kjærligheten gjorde meg totalt blind og jeg glemte grunnen til at jeg slo opp Torstein. 

Forholdet ente opp med å bli ett mareritt, jeg flyttet fra han og inn i egen leilighet hvor jeg bor nå. Jeg fikk en katt ut av siste forholdet så det var ikke forgjeves, for den katten elsker jeg høyere enn noe annet nå. Hun heter Sunshine og er 4,5mnd og den eneste som kan trøste meg og holde meg rolig på kveldene. 

Plutselig har jeg fått en intens angst, den kommer på kvelden når jeg er alene. Jeg sitter da og griner hele kvelden, til jeg blir så sliten at jeg sovner. Jeg har prøvd å unngå å være alene, men jeg har ikke mange nok venner til å være opptatt hver eneste kveld. I dag er altså første kvelden min alene på 2 uker. 

Angsten kryper seg innpå meg, og jeg er aldri forberedt, det er helt jævlig for å være ærlig. Jeg aner ikke hvorfor den kommer eller hvordan jeg har fått den, jeg vet bare at jeg må gjøre noe nå for snart tørr jeg ikke komme hjem igjen alene. Jeg føler ingen egentlig forstår meg, og jeg aner ikke hvordan jeg formulere meg for at folk skal forstå, så jeg sier ingenting og later som alt er fint. Inni meg er det nemlig en krig. Jeg er så sliten, hodet mitt jobber for spreng hele tiden for at jeg ikke skal være alene på kveldene. 

Så nå sitter jeg her og har det 1000 ganger værre enn jeg hadde det forje torsdag. Kun fordi jeg har fått sterke følelser for en jente og hun er ute med sine klassekamerater. Fuck følelser, jeg klarer ikke mer av det nå. Hvorfor kan jeg ikke leve livet uten å få følelser for noen og angsten som kommer når jeg er alene? Jeg vet jeg trenger alenetid, men jeg klarer det ikke. 


  • Publisert i kategorien Følelser & Meninger



  • LEGG IGJEN KOMMENTAR